7. september 2022

Jeg ble uglesett på grunn av hvor jeg bodde

Selv som seksåring er det lett å få med seg at man blir ekskludert.

I fjor var rundt 10.000 barn plassert utenfor hjemmet av barnevernstjenesten, ifølge Bufdir. Av disse var rundt 1000 plassert på barnevernsinstitusjon.

Det er med en rar smak i munnen at jeg i 2022 ser at den samme problemstillingen jeg opplevde som fosterbarn og barnehjemsbarn i perioden 1998 og utover, fortsatt sitter like dypt den dag i dag som den gjorde da.

For å forklare overskriften ønsker jeg å ta deg med tilbake til min barndom allerede før jeg ble plassert på barnehjem, da jeg bodde i fosterhjem de første årene av livet mitt på grunnskolen.

Jeg var velkledd, nyklippet og hadde akkurat de samme sommerfuglene i magen som alle de andre barna i klassen jeg skulle begynne i hadde. Skolen var ikke veldig stor, så de fleste elevene bodde kun noen steinkast ifra hverandre. Som jeg fort fikk kjenne på kroppen, kjente de fleste familiene og foreldrene til hverandre utenfor skolesammenheng fra før.

Om det var snakk om dager eller noen uker etter skolestart, husker jeg dessverre ikke. Men ganske tidlig merket jeg at foreldrene vegret seg mot å inkludere meg i aktiviteter som også omhandlet barna deres.

«Hva vet vi om han? Hvorfor er han i den bosituasjonen? Kan han være farlig eller skadelig for de andre ungene?»

Selv som seksåring er det lett å få med seg at man blir ekskludert når klassen samles første time etter hver helg og skal fortelle om hvordan helgen har vært og hva de hadde gjort.

Én etter én fortalte om alt ifra bursdagsfester, bowling, grilling, bading og kinobesøk sammen med hverandre, mens jeg ikke på noen som helst måte hadde fått papirinvitasjonene som ble delt ut i klassen, ei heller en telefon eller noen som kom på døren og dro meg med.

Da jeg i fjerdeklasse flyttet til et nytt sted og ble plassert på barnevernsinstitusjon, ble holdningene enda mer kyniske – nærmest radikale – blant foreldre og dessverre hos enkelte lærere. Rykter om «hvordan barnehjemsbarn var» spredde seg som ild i tørt gress.

Skrekkhistorier fra før i tiden ble delt blant foreldre og resulterte i at barna rett og slett ikke fikk lov til å være sammen med en sånn «bølle», som jeg fort var Jeg ble alltid sett på som bakmannen bak alt ugagn som ble gjort, og fikk alltid skylden og eneansvar om jeg var i nærheten av noe som var skjedd. Sannheten var vel så enkel som at jeg ble med der folk ville ha meg med og aldri sa nei, i redsel for å bli ekskludert eller holdt utenfor igjen.

Mange har sitt første møte med barnevernet via barnevernsvaktene i norske kommuner. FOTO: DAG W. GRUNDSETH / AFTENPOSTEN Når jeg snakker med barn og unge som bor på institusjon i dag, i 2022 – i tiåret der vi snakker om inkludering, vi deler, viser hjerterom og kjærlighet – så opplever jeg at de aller fleste forteller meg liknende historier. De forteller at de blir ekskludert, baksnakket av foreldre og ofte fremstilt som urokråker, kriminelle og rusmisbrukere, uten at det finnes noe grunnlag for det det hviskes om.

Hvordan skal barn og ungdom som ofte har opplevd traumer tidlig i livet, og kanskje aldri har opplevd hvordan en familie fungerer, noensinne få muligheten til å leve et normalt liv hvis de aldri blir invitert inn i allmennhetens stuevarme og blir sett på som likemenn?

Jeg vet i alle fall at jeg fortsatt hadde løpt rundt og gjort alt for å få aksept og vært enkel å dra med på de dummeste ting den dag i dag, om det ikke hadde vært for at jeg til slutt fikk innpass hos foreldre som så forbi elendighet og dyrket godhet. Jeg hadde nok ikke hatt tak over hodet, venner, en historie eller en lykkelig slutt, om ikke noen hadde våget å gå imot den stereotypiske tankegangen barnehjemsbarn ofte får stemplet passet med.

Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.

Først publisert i Bergens Tidende 7. september 2022.