16. mars 2025

Har du husket på å bli krenket i dag?

Vi har blitt et folk som leter etter noe å bli fornærmet over.

Velkommen til den fantastiske tidsalderen der alt kan og skal krenke noen. Du trenger ikke engang å være en del av det som diskuteres – du kan bare hoppe inn i offerrollen og rope høyest. Det virker som det er de som roper høyest, som oftest får gjennomslag – er det virkelig sånn vi vil ha det?

Norge anno 2025: et land der folk bruker mer energi på å være krenket enn på å betale strømregningen sin. Vi har blitt en nasjon av folk som leter etter noe å bli fornærmet over.

Folk hisser seg opp på andres vegne, uten engang å sjekke om de det gjelder, faktisk bryr seg! Vi har blitt en gjeng med profesjonelle krenkelsesjegere, klare til å kaste oss over første og beste kommentar på nettet som ikke stemmer overens med vårt verdensbilde.

Jeg har alltid elsket å provosere og å gå mot strømmen. Før i tiden var det gøy. Folk stoppet opp, tok en ærlig diskusjon og prøvde å overbevise meg om at jeg tok feil. I dag blir jeg uthengt som en eller annen -ist eller -fob om jeg tør å utfordre den gjengse oppfatningen. Hva skjedde med å tolerere litt motstand? Hva skjedde med å la folk ha meninger uten å kaste dem under bussen med en gang?

Jeg mener, jeg er eller var, alt ettersom, musiker og låtskriver – det vil si at jeg er ganske avhengig av å ha egne meninger, men tør jeg si noe lenger? NEI! Jeg tør knapt si at SK Brann er det eneste ekte fotballaget i Norge, uten å risikere å bli satt i bås som en fanatisk ekstremist.

En setning for mye, og jeg blir kanskje stemplet som anglofascist med lokalpatriotiske tendenser. Sier jeg at jeg ikke liker autotune? Da er jeg elitist. Klager jeg på dagens tekster i popmusikk? Da er jeg gammel og bitter. Hva skjedde med å bare få ha en mening uten å bli kjørt gjennom den moralske kjøttkvernen?

Og her i Bergen, ja, vi har alltid vært i opposisjon til resten av Norge – vi er vant til det! «Bergen mot Norge» er ikke bare en klisje, det er en livsstil. Vi tåler drittvær, vi tåler motgang, vi tåler at Oslo-folk og resten av Bonde-Norge mener vi syter. Men nå?

Nå er det sånn at hvis du heier på Brann for høyt, er du plutselig for lokalpatriotisk. Hvis du tør å si at Bergen er bedre enn Oslo, er du en separatisthore som vil starte en borgerkrig. Og hvis du synger «Byen e Bergen» litt for lidenskapelig på Stadion, kommer noen og forteller deg at du ekskluderer folk fra Stavanger og Trondheim. Hva i Helleveien skjedde?

Psykologer griner over at de har for mye arbeid på kontoret fordi folk stormer inn med krisehåndtering etter å ha fått en stygg emoji i kommentarfeltet sitt. Vi er offisielt en nasjon der sykmeldinger for en knekt negl, kjærlighetsbrudd og «følelsen av å ikke bli sett» er blitt standard. Folk går rett i fosterstilling hvis noen foreslår at de kanskje må tåle en halvtime med ubehag før de melder seg ut av samfunnet. Og apropos svakhet: Ka i hampen skjedde? Før i tiden var det en dyd å være tøff, å reise seg etter en smell, å stå opp for seg selv. Men nå? Nå har vi skapt en nasjon der det viktigste er å vise hvor svak du er, hvor mye du sliter, hvor vondt du har det. Det er blitt en konkurranse i elendighet, og det virker som premien er en sykemelding og en bekreftelse fra Instagram-følget ditt på at du er så «modig».

De hadde bare vært gift kort tid da ektemannen spurte om hun burde la seg utrede Media, politikere og samfunnsdebattanter som alltid har sagt at vi må stå opp for oss selv og ha egne meninger, betaler nå i dyre dommer for å bruke svære rådgivningsselskaper og kommunikasjonsbyråer som First House før de tør å si et ord i mediene. «Stå for det du mener!» sier de, rett etter at de har fått en 50-siders rapport fra PR-rådgiveren sin om hvordan de skal unngå å tråkke noen på tærne. Men vent, vi må jo også snakke om dette med selvinnsikt – eller rettere sagt, mangel på sådan. Hvorfor er det alltid de som roper høyest om hvor lite de bryr seg om kropp, helse og utseende, som konstant snakker om nettopp akkurat det? De hater «kroppspress», men krever at klesprodusenter skal lage større klær fordi størrelsene ikke passer. De hater dietter, men vet eksakt hvor mange kalorier det er i hver bit av maten de fortærer.

De vil ikke høre fra ernæringseksperter, men synes det er urimelig at vekten viser et tall de ikke liker etter en frokost bestående av sjokolademelk og gårsdagens lasagne. Vi har gått fra «elsk kroppen din som den er» til «elsk kroppen din, men skyld på samfunnet for at du ikke får plass i flysetet».

Innsenderen mener folk lar podkaster mene for dem. På bildet er Joe Rogan (øverst til venstre), som har blitt en innflytelsesrik stemme i USA. Når sluttet vi å leve og bestemte oss for å traske apatisk gjennom livet som en sau med GPS-chip? Bare følge i ræven på nestemann, la staten, sjefen eller en eller annen influenser på Tiktok ta avgjørelsene for oss.

Når ble det en livsstil å outsource hjernen sin til alt annet enn seg selv eller en eller annen tilfeldig guru på sosiale medier? Folk trenger ikke engang å tenke selv lenger – det finnes jo en podkast, en Twitter-tråd eller en Netflix-dokumentar som kan mene ting for dem. Har du en personlig mening? Ikke vær dum, vent heller på neste trend! Og helt til slutt: La oss være ærlige – dette kommer aldri til å bli godkjent og publisert i norske, nasjonale medier. Det hadde vært lettere å få en gjestekommentar i Dagbladet om hvor sårende det er når smøret smelter feil vei på knekkebrødet enn å få denne teksten trykket i noen av de store riksavisene som elsker å kalle seg uavhengige, men som alle skriver det samme. Og det sier sitt. Ytringsfrihet? Jo da, så lenge du mener det samme som alle andre. Så lenge du pakker inn ordene dine i nok bomull og sukkerlake til at ingen får en vond følelse i magen. Ironisk nok er det bare visse typer meninger som er «trygge» nok til å få plass i spaltene. Og hvis du mener noe annet? Vel, lykke til med å finne et kommunikasjonsbyrå som kan hjelpe deg med å si det «riktig».

Så hva sier du? Skal vi begynne å tåle litt mer, eller har jeg akkurat krenket deg? Blir vi for lett fornærmet i dagens samfunn?

Først publisert i Bergens Tidende 16. mars 2025.