16. april 2025

De ekte pasientene taper på at «alle» skal ha en diagnose

Når alle roper «jeg har det vondt», blir det umulig å høre dem som virkelig trenger hjelp.

La oss være virkelig ærlige – vi har skapt et samfunn der det å ha en psykisk diagnose nesten har overgått populariteten til bank-ID. Enhver form for motgang skal ikke bare diagnostiseres, men gjerne også dramatiseres til et punkt hvor det kan parkeres på en mental hylle som en slags VIP-billett for å slippe unna livets karusell. Folk oppsøker knapt legen i håp om å bli friske lenger; nå er målet å få et stempel på at man er syk. Hadde du en kjip dag, eller følte du deg litt blåmandag? Bingo! Du har en depresjon! Vanskelig å fokusere på det evigvarende Excel-arket? Velkommen i ADHD-klubben! Sykemelding og terapigruppe – helst i går!

Men hvem i all verden er jeg til å sitte her og mene noe om psykisk helse, traumer og selvmedlidenhet, spør du kanskje. Verden jeg vokste opp i, handlet om å enten bite tennene sammen eller takke for seg.

Jeg har sett rusmisbruk på nært hold, opplevd vold og en ustabilitet som ville fått selv den mest hardbarkede til å kapitulere. Jeg ble en ensom kasteball i et system som virket mer opptatt av å klistre merkelapper enn å faktisk hjelpe. Kanskje derfor er tålmodigheten min med diagnosemisbruket tynnslitt. Jeg har sett hva som skjer når folk blir opplært til å se seg selv som evige ofre.

Fremfor å bruke min egen brokete fortid som en unnskyldning for hver minste feil jeg har gjort, eller for at jeg var (og kanskje fortsatt er) en periodevis usympatisk fyr, valgte jeg å bruke disse erfaringene som drivstoff for å faktisk bli noe. Ikke fordi jeg er en helgen, men fordi jeg har innsett hvor utrolig kjedelig det er å omgås folk som bare klager og ikke løfter en finger for å endre sin egen situasjon.

Mener samfunnet har et gutteproblem: – Vi har glemt hvordan barn ER. Særlig gutter. Å bruke fortiden som en universell «get out of jail free»-lapp, er som å prøve å reparere et hull i båten med tyggis. Før du vet ordet av det, flommer det inn med vann, og hele greien synker. «Åh, jeg kan ikke ta ansvar for mitt eget liv fordi mamma sa noe dumt til meg da jeg var åtte» – ja, og? Skal du la den kommentaren definere resten av ditt liv?

Det har nærmest gått sport i å samle på psykiske diagnoser som om de var sjeldne Pokémon-kort. «Gotta catch 'em all!» – ADHD, angst, depresjon, PTSD, og hvis du er riktig heldig, kanskje en dæsj bipolar lidelse på toppen. Det er en underlig konkurranse i å være mest psykisk «unik». Sosiale medier flommer over av folk som kriger om å ha den mest hjerteskjærende historien. Det er som et dystert Fastlegene deler ut angstdiagnoser med en iver som får en nybakt lotto-millionær til å virke gjerrig. Og psykologhenvisninger strøs rundt med samme nonchalanse som en utro ektemann deler ut roser etter en natt på vift.

«Åh, litt nedfor?» Perfekt, da kjører vi standard prosedyre. Depresjonsdiagnose versjon 3.0, sykemelding digitalt levert for et kvartal, resept i appen. Bruke tid på «årsaker» og «følelser»? Seriøst, det er 2025 – vi driver med løsninger, ikke Helsevesenets nye «algoritme» er ren Tiktok: Input = 15 sekunder med «føler meg kjip». Output = viral diagnose + «like» (3 md. sykemelding). Hele systemet er tydeligvis optimalisert for null dybde og maksimalt dopaminrush.

«Jeg har sosial angst!» – Nei, kjære deg, du er bare introvert og foretrekker gaming fremfor en kveld på byen. «Jeg har ADHD fordi jeg skroller Instagram og Tiktok for lenge!» – Nei, du har dårlig selvkontroll, that's it! «Jeg har angst for å sjekke bankkontoen min!» – Velkommen til voksenlivet.

Hvorfor takle livet eller ta ansvar når du kan spille offer? Hvorfor prøve å forbedre deg selv når du kan bruke all energien din på å forklare hvorfor du ikke kan forbedre deg selv?

Vi må også snakke om jobb – jobb er ofte kjedelig. Studier er slitsomt. Hverdagen kan være tung. Løsningen? Selvfølgelig – en diagnose!

Men her kommer cluet: Disse menneskene som er for «syke» til å jobbe, er plutselig friske nok til å dra på festivaler, spamme Instagram og Tiktok med innhold, og Kanskje «utbrenthet» bare er en fancy måte å si «eg gidd’asje» på. Og statistikken støtter opp under dette; i 2024 var sykefraværet i Norge på 6,8 prosent, en økning fra året før. Psykiske lidelser utgjorde hele 26 prosent av sykefraværsdagene.

Denne diagnose-bonanzaen må stoppe umiddelbart, ikke bare fordi det er irriterende – det er direkte farlig. For hver person som bruker psykisk helse som en unnskyldning for å unngå livet, tar de plassen og ressursene fra dem som virkelig sliter.

De som faktisk er deprimerte, traumatiserte eller suicidale – og ikke tør å be om hjelp fordi alle andre allerede har «tatt opp» psykisk helse med tomme klisjeer hundre ganger før. Når alle roper «jeg har det vondt!», blir det umulig å høre dem som Hva kan vi gjøre? Noen ganger er livet bare ... kjipt. Ta ansvar! Livets utfordringer blir ikke mindre av at vi pakker dem inn i fancy diagnoser. De blir bare mer Jeg tror vi kan komme langt ved å legge gårsdagen bak oss og heller glede oss til alt det fantastiske som kan skje i morgen. For hvis vi fortsetter å bruke fortiden som en evig buffer mot livets små og store utfordringer, risikerer vi å snuble allerede i dag. Og det mine venner, er en ganske trist diagnose.

Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.

Først publisert i Bergens Tidende 16. april 2025.