4. juni 2025

Slutt å kall meg en løvetann!

Jeg er ikke et enkelt jævla hagepryd!

Den romantiserte fortellingen om «løvetannbarnet» er ikke bare naiv, den er direkte farlig.

Ok, spenn fast setebeltene, for her kommer en dose usminket sannhet som kanskje svir litt i de sarte feelgood-følelsene. Jeg er visstnok et «løvetannbarn». Gratulerer til meg. Applaus. En vandrende, snakkende metafor for resiliens, en solskinnshistorie som kan dras frem når systemet har sviktet, eller når noen trenger en påminnelse om at «det går jo an å klare seg». Sannheten er at denne romantiseringen av «løvetannbarnet» ikke bare er naiv, men direkte farlig.

Jada, jeg hører det. «Så flink du er! Tenk at du har kommet deg gjennom alt det der og står her i dag, sterk og fin som en... løvetann!» Joda, takk for den. Virkelig. Som om min eksistens er redusert til en hardfør ugressplante som tilfeldigvis har klart å bryte gjennom asfalten. Asfalten, ja - den glemmer vi gjerne å snakke om, gjør vi ikke? All dritten, omsorgssvikten, kaoset, de voksne som skulle vært voksne, men som var alt annet. Nei, la oss heller fokusere på den mirakuløse blomsten som «bare klarte seg».

For det er jo det det er, ikke sant? Et lite mirakel. En praktisk ansvarsfraskrivelse for alle rundt. «Åh, han er et løvetannbarn, han klarer seg alltids!» Så da trenger vi kanskje ikke se så nøye etter? Ikke tilby den ekstra støtten, ikke spørre de vanskelige spørsmålene? Han er jo bygget for dette! En slags superhelt i miniatyr, født med en iboende evne til å tåle mer juling enn andre. For en lettelse for systemet! For en lettelse for de som sviktet!

Men hva med oss som får denne merkelappen klistret i pannen? Plutselig står vi der på en pidestall vi aldri har bedt om, forventet å være evig takknemlige og urokkelig sterke. Tør vi å vise sprekker i fasaden da? Tør vi å innrømme at asfalten har satt dype spor, at det verker i røttene selv om blomsten ser fin ut på avstand? For et kjent «løvetannbarn» kan jo ha svære psykiske lidelser i skjul, eller? Men det passer liksom ikke inn i den polerte fortellingen.

La meg fortelle dere en liten hemmelighet: Jeg er ikke et «løvetannbarn» fordi en magisk fe strødde resiliens-støv over meg ved fødselen. Ja, de fleste jeg kjenner fra lignende bakgrunner valgte en mørkere, mer selvdestruktiv vei. Det er en brutal realitet. Og ja, jeg har det bra nå. Jeg har jobbet beinhardt for det. Men det handler ikke om en medfødt "løvetann-egenskap". Det handler om meg. Om min personlige forbanna stahet. Min vilje til å utvikle meg, til å lære, til å kjempe meg ut av den forbanna dritten - uavhengig av hva jeg har opplevd, både det jævlige og det som etter hvert ble godt. Det er et aktivt valg, en kontinuerlig prosess, ikke en passiv blomstring.

Folk ser den positive fremgangen, klapper anerkjennende og sier «løvetann», uten å ane rekkevidden av det mørket man har vasset gjennom. De ser ikke de indre kampene, tvilen, angsten, eller de gangene man var millimeter fra å gå på en supersmell eller å gi opp. De ser ikke arrene, for vi er jo så flinke til å skjule oss bak et smil og en «det går bra»-attitude. For det er jo det som forventes av en Neste gang du er fristet til å bruke den søtladne metaforen, tenk deg om. Anerkjenn heller kampen. Anerkjenn individet. Forstå at resiliens ikke er en magisk egenskap, men et resultat av et komplekst samspill - ofte med noen få, men livsviktige avgjørelser mellom kropp og sinn, mellom psyke og "faen-i-voldskhet" som faktisk anerkjenner personen selv som personen er og ikke et jævla «mirakel». Og husk på at ingen vokser gjennom asfalt helt alene, uansett hvor mye løvetann-DNA man måtte (eller ikke måtte) ha.

Kanskje vi skal pensjonere «løvetannbarnet» og heller begynne å snakke om mennesker som, tross oddsene, har kjempet seg til et liv verdt å leve? Og kanskje, bare kanskje, kan vi da begynne å fokusere mer på å fjerne asfalten, i stedet for å bare beundre de få blomstene som med nød og neppe klarer å bryte gjennom? Det hadde vært en start. En brutalt ærlig, men nødvendig start!